Nå ja, ham her Herbjørnsrud!

(hvis efternavn nordmændene udtalte i en vis fart: Hrbjnsryd ca. - han hedder Hans til fornavn selvfølgelig)

Begyndelsen på den crazy muterende novelle "Avtrykk" fra samlingen Blinddøra, 1997:

Straks Martin Sønstebo hadde tromlet kornåkrene i sluttet av april 1994, kjørte han i Lanceren sin til Åshild Helle, det siste skrik i Arendal, og bodde en uke hos henne i såbeboblehuset, som var en cyperspace-verden av glas og lys og luft.
  I begynnelsen av den solrike uken som Martin oppholdt seg i Åshilds glassverden, flyttet kona hans og sønnen deres Håvard fra garden for godt. Siden alt var forklart, men ingenting avklart dem imellom, ønsket Martin ikke å være til stede når flyttebilen kom og de dro til Trøndelag.
  Åshilds glasskule var plassert så langt ute på Fyrtangen at det tok tolv minutter å gå stiwen over svalbergene fra bilvei og nærmeste småbruk. Når Martion parkerte bilen utenfor hagegjerdet ved småbruket og begynte å gå utover mot glasbobla, var det som om han for hvert skritt mistet litt av seg selv og ble lettere og lettere.

- hvorpå en lang udredning af arkitekturbevægelsen og -filosofien Glass and air følger og en lang, lang scene, hvor Martin hænger ned fra loftet med sin hånd i en løkke!?

Jeg læste de norske novellesamlinger i cirkel, 1 novelle fra den ene, 1 novelle fra den anden, osv, og nåede mellem en tredjedel og halvvejs gennem de fleste, nu melder sig tvingende alskens konkurrerende (DANSK) læsning, men jeg håber stærkt, at jeg før eller siden får læst de bedste til bunds, og i hvert fald Hrbjnsryd!