Lyserød meta-rasen

- in other pink news - dansk-norske Susanne Christensen anmelder i Klassekampen en tydeligvis anstrengende klummesamling, her er anmeldelsens første halvdel: 

• SAKPROSA
  Katrine Aspaas
  Rosa er den nye pønken
  Kagge Forlag 2015, 272 sider

Pink stinks: Kjøper folk denne rosa eskapismen, er vi ille ute.

Farger bærer med seg sterke assosiasjoner. Alle grunnfarger har sin egen vifte med betydning, som har skiftet gjennom tidene. Alle som har gått gjennom en leketøysbutikk eller en avdeling for barneklær med øynene åpne, har merket at vi i våre dager assosierer lyseblå og rosa med henholdsvis gutter og jenter. Den svenske sosialantropologen Fanny Ambjörnsson har i sin bok «Rosa. Den farliga färgen» (2011) sporet denne fargenes kjønnsordning tilbake til 1950, før dette var det nemlig omvendt: Soldatens uniform var ofte rød, og kvinner ble kledd i blått, som jomfru Maria. I dag kan jenter godt gå i blått, mens noen vil påstå at lyserødt er og blir en klam, feminin farge som gutter verken kan eller vil kle seg i.
Hvilke betydninger tillegger vi den rosa fargen i dag? For noen er den blitt et symbol på et slags kjønnspress, nesten som et fengsel, som man kan mobilisere mot via organisasjoner som Pinkstinks. For andre er det i en periode en manisk interesse, og for queerfeminister og homobevegelsen har fargen også betydning; den stigmatiserende, hysteriske fargen adopteres som et subversivt signal, den bæres demonstrativt, med stolthet. Hvorfor valgte nazistene å merke homoseksuelle fanger med en lyserød trekant? Det er ikke godt å si, men dette stigmaet har homobevegelsen siden vendt til et adelsmerke. I det politiske landskapet går det nå også an å stemme rosa, ettersom Feministisk Initiativ har tatt fargen til seg, på samme måte som kampanjer mot brystkreft bruker et rosa symbol.
Har pink noe med pønk å gjøre? I hvert fall brukte pønkband som Sex Pistols og X-Ray Spex på slutten av 1970-tallet sterke neonfarger i samme stil som supermarkedenes tilbudsplakater. Utstillingen Punk: From Chaos to Couture på New Yorks historiske museum The Met sommeren 2013 var sannelig ikke spesielt stor, faktisk foregikk den i museumsbutikkens tilstøtende lokaler, som ofte brukes til små, oppmerksomhetsskapende moteutstillinger som skal trekke ungdommen og jetsetterne til The Met. From Chaos to Couture spredde seg også i byen og på nettet med sine sjokkrosa plakater, det fungerte som en intervensjon fra et museum i skarp konkurranse med MoMA. Økonomen og Aftenposten-spaltisten Kathrine Aspaas og hennes forlag Kagge bruker rosa på samme måte som The Met, som en oppmerksomhetsskapende intervensjon. En ganske stor del av disse korte, ekstremt energiske spaltetekstene stammer helt tilbake fra starten av 2000-tallet, for eksempel er en tekst fra 2004 om Shabana Rehmans mullaløft inkludert. Hva har alt dette med rosa å gjøre, og hva har det med pønk å bestille? Svært lite, vinklingen ligger i bokas design, dens tittel, og i Aspaas’ iscenesettende forord hvor selveste Harald Fossberg (Turboneger-vokalist og Aftenposten-kollega) som en annen Gud uttaler ordene: «Du er pønk, du!» Damage is done, for å si det sånn. Fungerer Aspaas’ og Kagges intervensjon? Selvsagt! Derfor denne teksten.
Det som er mest pink ved Aspaas’ entusiastiske tekster, er Steven Pinker, den kanadiske evolusjonspsykologen som i 2010 fikk sitt eget promostunt i sju deler med Harald Eia og Ole-Martin Ihles populærvitenskapelige tv-program Hjernevask på NRK. Det går framover, sier Pinker. Det går framover, sier Aspaas. Kast litt konfetti i ansiktet på Theodor W. Adorno – ja, på hele den kritiske tradisjonen, den er infisert av venstresidetenkning, vi trenger et tenkningens Ground Zero nå. Legg et rosa vatteppe av glemsel over verden, sånn fikser vi finanskrisa: eskapisme, mindfulness, the only way is up. Er Aspaas interessert i feminismens og pønkens historie? Selvsagt ikke, hun vil bare ikle seg dens frekke klær, dens design, dens innpakning. Men er det en spekulativ overtakelse av motkulturer som i sin grunnvoll er venstreorienterte? Aldri i livet (...)